Selfangsten
har alltid vært en skamplett for Norge, en kulturell
parallell til Spanias tyrefekting og Englands forehenværende
revejakt.
Den nåværende regjering har imidlertid klart å
gjøre norsk selfangst
mer grotesk enn den i utgangspunktet var.
Dyrevern
i feil hender
Som følge av politiske omorganiseringer ble Fiskeridepartementet
i 2004
sittende med ansvar for dyrevern for alle dyr som lever i havet.
Fiskeriminster Ludvigsen lot det ikke gå lenge før
man forstod at denne
oppgaven ville han gjøre sitt ytterste for å vanskjøtte.
Ministeren
tonet flagg allerede vinteren 2003 med Stortingsmeldingen om
sjøpattedyr: Den bar pinlig preg av at dyrevern er fullstendig
fraværende i departementets vurderinger. Tiltakene gikk
i korte trekk
ut på å ta livet av flere dyr for økonomiske
hensyn, og hensikten med
stortingsmeldingen oppsummeres i lyriske termer i meldingens
første
setning; å “sanke penger som sand”. 1)
Hensikten med en slik melding burde være å sette
et kritisk lys på
bl.a. behandlingen av dyrene – etter at både sel-
og hvalfangsten er
blitt kritisert av veterinærer over hele verden i årevis.
Isteden var
formålet ene og alene å “bedre lønnsomheten
i fangsnæringene”. Dette
skulle man gjøre ved å presse igjennom drap av
flere dyr; drive turisme
med selfangst som underholdningsinnslag og pumpe penger inn
i
“produktutvikling, videreforedling og markedsføring”.1)
Med andre ord
skal det skapes kunstige markeder for produkter som ingen egentlig
vil
ha.
Norge
– et land med troféjakt
Det mest kontroversielle ved regjeringens nye selfangstpolitikk,
var
deres beslutning om å åpne for at utenlandske jegere
skulle få adgang
til kystseljakt – og dermed gjøre jakten til en
turistattraksjon.
Kystseljakt utføres med rifle fra en liten båt,
og det er tillatt å
skyte på selen mens de er i vannet og bare hodet stikker
opp.1) Jegerne
beskriver jakten som “krevende”, i klartekst kan
man heller si at
risikoen for skadeskyting er meget stor. Kystselen tar ungene
sine med
på svømmetur når de bare er et par dager
gamle, og moren henter mat i
vannet mens ungene venter på land. 2) Med andre ord risikerer
man at
mødre blir skutt mens barna ikke kan klare seg selv.
Selene lever i
sosiale grupper, 2) og skyting av ett dyr er selvsagt en traumatisk
for
hele gruppen.
I
tillegg til dette er antallet dyr som blir drept langt høyere
enn det
antall seler forskere mener vil være skadelig for bestandene
å miste.
3) Myndighetenes tilbakevendende argument om at selene er til
skade for
fiskeindustrien blir kraftig avdramatisert i en ny norsk rapport
om
kystselens adferd – ikke bare spiser de mest ikke-kommersiell
fisk, det
er også mulig å unngå konflikter utifra kunnskap
om selens levemåte. 2)
Dette til tross, Fiskeridepartementet har bestemt seg for å
forfølge
kystselen med alle midler – også ved å fremstille
drap av dem som en
eksotisk ferieforlystelse. Utspillet plasserer Norge i samme
kategori
som land hvor ville dyr fra impala til leopard tilbys rike skyteglade
turister – denne gruppen med troféjegere blir nå
invitert til Norge.
.
Norsk selfangst – pels og arroganse
Lidelsene som den kommersielle selfangsten innebærer kan
ikke
bortforklares: De få uker gamle selungene - nylig forlatt
av moren,
liggende i grupper for å vokse seg klare for livet i vannet
– har ingen
mulighet til å unnslippe selfangerne. En og en blir slaktet
ned med
hakapiken, og den fryktopplevelse og lidelse det må være
for dyrene å
se dette utspille seg uten mulighet til å kunne bevege
seg og flykte
fra trusselen, er åpenbar. Når Fiskeriministeren
både i fjorårets
stortingsmelding og den ferske stortingsmeldingen “Den
blå åker”, stikk
i strid med internasjonal forskning,4) velger å øke
kvotene
betraktelig, betyr dette flere dyr som utsettes for lidelse.
Veterinærrapporter har dokumentert en høy prosent
av levende flådde dyr
med fangstmetodene som også brukes i Norge, 1 og 8) og
norske
selfangsinspektører har i de siste årene rapportert
at faren for
skadeskyting er stor også ved rifleskudd som brukes på
eldre dyr, fordi
90% av kulene går tvers gjennom dyret.5)
Disse dyrene dør først og fremst for pelsproduksjon.
I motsetning til
tidligere års bortforklaringer om bestandsforvaltning,
innrømmer i
disse dager ministeren at selfangsten drives fordi man vil tvinge
frem
et marked for selprodukter. først og fremst pels, slik
som ministerens
dokumentmappe i selskinn. 6) Men milioner legges også
inn i helt nye
produkter som ingen etterspør, men som forbrukere skal
lures ved hjelp
av reklamepenger , til å begynne å kjøpe.
Ministeren nevner spesielt
“selolje” som han sier “holder meg frisk så
jeg kan komme med stadig
nye gode forslag”. 6) Skal man dømme etter den
voksende opinionen både
i inn- og utland mot ministerens selfangst-forslag, 7) og norsk
næringsliv som river seg i håret av troféjakten,
har nok imidlertid
ikke Ludvigsens olje-kur for et kjapt hode, noe stort
markedspotensiale...
Norsk
selpelsproduksjon – den kanadiske selfangstens grunnsten
En veterinærrapport fra Kanada mars 2001 slår fast
at 42% av selene som
ble observert drept, var ved bevissthet mens de ble slept og
flådd. I
rapporten uttaler veterinærene følgende: "Vi
konkluderer at fangsten
resulterer i betydelige og uakseptable lidelser." Rapporten
er basert
på observasjon av jakten fra isen og fra luften, samt
post mortem
undersøkelser av 76 selkadavre. 17% av kadavrene hadde
ikke tegn til
påvirkning fra klubbing, ytterligere 25% hadde minimum
til moderate
skader, som ikke ble vurdert tilstrekkelig for å forårsake
bevissthetstap. 8)
Kanadas
selfangst dreper flest sel hvert år, men hvor mange vet
at
Norge også må påta seg delansvar for denne
fangsten? Norge er den
økonomiske hovedaktøren bak Kanadas kontroversielle
selfangst. Den
største innkjøperen av selskinn i Kanada er et
norsk-eid selskap, og
den Norske regjeringen fortsetter å gi store årlige
subsidier til dette
selskapet. Til tross for motstand blant de fleste kanadiere
kan derfor
denne fangsten fortsette med norske penger.
Det
norske selskapet G C Rieber eier og opererer et kanadisk
datterselskap kalt Carino, som er basert på Newfoundland.
Carino er den
største selskinns-produsenten i Kanada, og for øyeblikket
kjøper Rieber
– gjennom Carino – omtrent 70% av selskinnet på
det kanadiske markedet
hvert år.9) Selskinnene som kjøpes av Carino fraktes
til RieberSkinn i
Bergen, enda et datterselskap av GC Rieber, for farging. Norges
fangst
utgjør mindre enn 10% av det totale antall selskinn som
blir behandlet
hos Rieber Skinn, mens de kandiske skinnene utgjør 90%.9)
Få kjenner
til hvor viktige de norske subsidiene er for å holde liv
i den
kanadiske selfangsten. Mellom 20-30% av de norske sel-subsidiene
går
direkte til GC Rieber. I løpet av det siste tiåret
har GC Rieber årlig
mottatt mellom 1.8 og 2.8 millioner norske kroner i subsidier
fra den
norske regjeringen.9) I realiteten subsidierer den norske regjeringen
Rieber for å prosessere importerte skinn.
Selene
– lavstatusdyr i Norge
Mens de fleste ville reagert på nedklubbing av andre dyreunger
som ikke
er i stand til å flykte, f.eks. fastbundne hundehvalper,
pågår både den
norske og kanadiske selfangsten etter samme prinsipp uten at
de dyrenes
evne til å oppfatte sine omgivelser blir viet en tanke
fra det
offisielle Norge. Selungene som nettopp er forlatt av moren,
er
fysiologisk bygget for hvile og vekst i denne sårbare
perioden, ikke
for flukt. Resultatet blir en nedslakting av dyr som er ute
av stand
til å redde seg, men fullt ut i stand til å oppleve
frykt og smerte –
for et luksusprodukt som pels. Mens dyrs rettigheter er et stadig
mer
diskutert tema, og land flere land forbyr utnytting av dyr for
pelsens
skyld, står norsk selfangstpolitikk i en særstilling.
Ikke bare drepes
selene for formål som er alment akseptert som unødvendige,
Dyrevernloven gjelder åpenbart i svakere grad for dem
enn for
landpattedyr. Fiskeridepartementet har ingen tradisjon for å
vurdere
dyrevern, ingen kompetanse for å forvalte Dyrevernloven,
ingen
handlingsplan for dyrevern som ansvarsområde – og
en minister som viser
klar uvitenhet om og manglende interesse for vern av dyr. En
slik
forvaltning av Dyrevernloven er en like stor skam for Norge
som
selfangsten i seg selv.
Siri
Martinsen, NOAH - for dyrs rettigheter
publisert i NOAHs Ark nr. 1 2005
Kilder: 1) Stortingsmelding om norsk sjøpattedyrpolitikk
2003-2004 ; 2)
“Behaviour and habitat selection of harbour seals along
the Norwegian
coast in relation to time, environmental conditions and resource
distribution”, Trine Bekkeby, Biologisk Institutt UiO;
3) WWF; forskere
satt grensen ved kvoter på 368 havert og 511 steinkobbe
, mens
myndighetenes kvoter var henholdsvis 1186 og ;4) New Scientist,
16/03/96; 5) Selfangtinspektør Renate Nilsen, rapport
fra selfangst
1998; 6) Intervju med Fiskeriminister Ludvigsen, NRK Søndagsavisen
20/03/05; 7) Knut Almquist, norwegian hospitality Association
i
Aftenposten 16/03/05
http://www.aftenposten.no/english/local/article997008.ece ;
8)
Veterinary Report: Canadian Commercial Seal Hunt Prince Edwards
Island
March 2001, IFAW; 9) Tall fra IfAW og HSUS basert på bl.a.
rapport fra
det Kanadiske Instituttet for Handel og Miljø 2001.
